I pledge my allegience...

Ingunns første møte med amerikansk nasjonalisme??? Kanskje ikke... men allikevel. Jeg ble litt matt da jeg i går kveld skulle dekke et fylkes-styremøte i tinghuset i Watkinsville, og hele greia startet med at vi skulle si pledge of allegience til det amerikanske flagget... Jeg tenkte at nei søren, det skal jeg vel ikke... Jeg er da norsk. Jeg kunne rett og slett ikke gjøre det mot mitt fedreland. Jeg ble stående med de andre, men sa ikke et ord. Følte meg bare litt utafor...
Da jeg fortalte om dette på kontoret i dag, så jeg litt lettere overraskede uttrykk både på sjefen og sportsredaktørens ansikt. Men etter litt betenkningstid så gikk det opp for dem at om de hadde vært i et annet land, så kanskje ikke de hadde gjort det heller... Så jeg var forsåvidt glad for den støtten... men hva tenker vel folk om meg. Det gjør meg egentlig litt opprørt, at vanlige folk må stå og si sånt. Alle barn i skolene her må si dette hver eneste dag. De blir hjernevaska... Tenk om de ikke er amerikanske. Bare bor her sånn som meg... Jeg er da ikke imot USA selv om jeg ikke vil stå og utrope min allegience (hva heter det på norsk, kunne ikke finne noe godt ord for det...) til landet. Jeg liker USA og ønsker USA alt godt. Jeg håper bare ikke jeg må føle det ubehagelig hver gang jeg går på møter i lokalpolitikken... Men for alt jeg vet så var det ingen som brydde seg...